Faen ta skjebnen

Hazel er 16 år, og kommer aldri til å bli frisk igjen. Det har hun visst siden den dagen hun fikk kreftdiagnosen. I tre år har legene behandlet henne. I tre år har hun levd med dødsdommen.<br/><br/>Hazel og Augustus møtes i en støttegruppe for kreftsyk ungdom.<br/><br/>Begge har vært syke lenge, men nekter å være den tapre kreftpasienten som heroisk kjemper mot sykdommen med umenneskelige krefter og som aldri klager eller slutter å smile. Nei. De vet begge at de har hatt maks uflaks og at sjansen er stor for at de dør unge. Kreft er noe dritt.<br/><br/>Men de liker hverandre. Etter hvert mer og mer. Og langsomt og forsiktig nærmer de seg -- så forsiktig som det kan bli når én har et kunstig bein og den andre går rundt med en oksygentank på slep og en slange inn i nesa. Og kjærlighetshistorien deres skal bli en sånn som poetene skriver dikt om. E p i s k.<br/><br/>Dette er en roman om liv og død. Om hvor morsomt, spennende og tragisk livet er. Kreftbøker suger, sier hovedpersonen Hazel i romanen. Det gjør ikke denne. Derimot får den deg til å tenke over de store spørsmålene i livet, til å le høyt, og til å gråte innsjøer. Det er ikke en bok om kreft og død. Det er en himmelstormende vakker og gripende historie om Hazel Grace og Gus. Om å være ung og likevel stå med den ene foten i graven. Om å tro at man aldri kommer til å bli overrasket igjen. Og om å få sitt siste ønske oppfylt.<br/><br/>Å bli berørt på så mange måter; le og gråte om hverandre mens man stadig forstår litt mer -- det er litteratur når den er som aller, aller best.<br/><br/>