Himmelen er en samling

kroppen strekker seg utover i landskapet det sover en gammel mann i den minste av hendene dine skrukkete klær en genser som farges i drømme mørket åpnes jo lengre inn i mørket jeg går Himmelen er en samling er en gjentatt rørsle og en konstant omdannelse, strømning og forvandling, mellom det prosaiske og det mystiske: en uavbrutt bevegelse fra det helt nøkterne, hverdagslige og evidente til det uforståelige, gåtefulle og dulgte. Slik blir jeget i disse diktene, det som taler eller tiltales, mindre av en fast subjektivitet, enn en forbindelse, en vid sammensetning, en fortetning og en omfavnelse av varighet, endring og forgjengelighet. Det er et jeg som like gjerne kan ha feste i et landskap, et tre, en sort fugl eller et hvitt ark som i en kropp eller et sinn, og som er like nært knyttet til alt som finnes - og til alt som ikke lenger er.