Det som aldri kan bli

<p>Etter det skremmende møtet med Noras kjødelige far, tilbyr kapteinen seg å følge henne hjem til Lyngen. Da de kommer til Drasund, er det i ferd med å bli høyvann, og han løfter opp Nora og bærer henne over.</p><p><em>«Hva gjør du?» hvinte hun og slo armene om nakken hans. </em><br><em>«Får deg tørrskodd over,» svarte han og vasset ut i vannet. </em><br><em>«Det er kaldt, og jeg vil ikke bade i dag, så jeg setter pris på det om du ikke mister meg,» sa hun inn mot halsen hans.</em><br><em>«Mener du … slik?» flirte han og lot som om han glapp henne.</em><br><em>Nora skrek, og han lo. </em></p>