Djeveløya Av Frid Ingulstad

<p>Sylvia mistenker Roar for å ha overfalt og ranet moren, og hun liker dårlig at moren ser ut til å ha tilgitt ham. Forstår hun ikke hvor farlig og utspekulert han er?</p><br/><p>På Bastø får Hugo og de andre guttene en brutal og umenneskelig behandling, men myndighetene gjør ingenting for å stanse grusomhetene. Elise gjør alt hun kan for å få sønnen hjem, men til ingen nytte. Til slutt får hun innvilget et kort besøk på øya.</p><br/><p>Hun slo armene om ham. «Kjære, kjære gutten min,» hvisket hun inn i øret hans. «Jeg skal gjøre hva jeg kan for å få deg vekk herfra. Du har det ikke godt her ute, har du vel?»</p><br/><p>Han ristet heftig på hodet, men sa ingenting.</p><br/><p>I det samme la hun merke til noen hissige, røde merker i nakken hans. «Har du falt og slått deg?» spurte hun forskrekket.</p><br/><p>Han trakk seg litt ut av favntaket hennes og så på henne med et blikk hun aldri ville glemme.</p><br/><p>«Jeg blei piska,» hvisket han mens øynene ble fylt av tårer. «Tolv slag med salt på reimen.»</p>