Dråpen på ørkentungen

To mennesker er plassert i et ørkenlandskap i Juliane Ruis sjuende diktsamling. Himmelgudinnen Nut spenner opp himmelen over dem. Den nakne kvinnekroppen holder himmelen og jorden sammen. Relasjonen mellom jeg-et og du-et er uklart og spent. Med intimitet, ydmykhet og desperasjon undersøkes relasjonen. Hvem er den andre? Her finnes en sarkofag, dyreknokler, begjær. Her finnes himmelgudinne og solgudinne. Det henvendte mot det bortvendte. Det vanskapte og frihetsfølelse, og vilje til undergang.<br><br>Et gåtefullt og egenartet verk.