Du er hjemme nå

<em>Det er ikke lett i dag å forklare hvorfor jeg trudde det var mulig, å romme så mye kjærlighet. Jeg kunne gjort ting annerledes, selvfølgelig, tenkt annerledes, men det var ikke lett den gangen å holde alle ting sammen og på samme tid skille dem fra hverandre, i en så stor sirkel av liv, i de få månedene; på en måte som en hel epoke, på en annen måte bare noen øyeblikk, men det er vanskelig å skulle si at jeg angrer, fordi det burde ha vært mulig. Og hvis noen spør, hva ville du ha sagt, hvis det var kona di det gjaldt, og ikke deg. Da ville jeg ha svart: Det er ikke det jeg snakker om. <br></em><br>Er det mulig å gjøre opp for en urett man begikk for så lenge siden? Og i så fall: Hvem gjør man det for - den andre, eller seg sjøl? Per Petterson kan som ingen annen beskrive mannlig ensomhet, skyldfølelse og eksistensiell fortvilelse. I denne romanen gjør han det igjen, og det er vondt, bevegende og vidunderlig pettersonsk.<br