Hans Nielsen Hauge

Helt siden ungdommen har jeg vært fascinert av Hans Nielsen Hauge. Jo mer jeg beskjeftiget meg med hans liv og virke, desto mer forundret ble jeg over motet hans og den enorme kraftprestasjonen. Hvor kom dette fra? Forståelsen fant jeg ved å se ham som en del av en europeisk, mystisk åndsstrømning, inspirert av Den hellige ånd.<br>Da Hans Nielsen Hauge ble fengslet for siste gang, måtte han gjennomleve martyriet som han lenge hadde fryktet. Alt ble tatt fra ham. Kontakten med vennene, blekk, papir og bøker. Til slutt mistet han også helsen sin og forbindelsen til Gud. Der i fangehullet rant «Fader vår, du som er …» ham i hu. Den bønnen menneskesønnen hadde sagt de skulle be. For «Faderen vet hva dere trenger før dere begynner å be». Det Hauge trengte, var krefter for ikke å gå over i dødsriket, krefter til å utholde prøvelsene. I fengselet klarte Hauge å fornye sitt forhold til Gud. For meg virker det som om lidelsene og fornyelsen forvandlet Hans Nielsen Hauge og utvidet hans kjærlighet til også å omfatte sine fiender. En forsonende kjærlighetskraft var inntruffet. Slik kunne han etter fengselsoppholdet bruke begavelsen sin på en ny måte, til å skape forsoning og enighet i det nye Norge som skulle vokse fram rundt 1814.<br>