Hekneveven Av Lars Mytting

«Fortellerkunst fra øverste hylle!» Arne Hugo Stølan, VG<br/><p><br/>Året er 1903, og tjueto år har passert siden sogneprest Kai Schweigaard kom hjem til Butangen med Astrid Heknes nyfødte sønn Jehans på fanget. Foran en velstelt grav utenfor nykirken på Butangen nages han av sitt gamle svik, som førte til dødsfall og til at to mektige kirkeklokker ble skilt fra hverandre. Klokkene var støpt til minne om to sammenvokste søstre i Astrids slekt, to myteomspunne veversker. Schweigaard blir besatt av å finne Hekneveven, en eldgammel billedvev som søstrene lagde, i håp om at den skal vise hvordan han kan bøte på sine misgjerninger og føre klokkene sammen igjen.<br/><br/>  <br/><br/>Jehans er blitt voksen og lever i små kår på en husmannsplass, utstøtt av sin egen slekt. Han søker seg i stedet mot fjellet, mot frihet, fiske og reinsjakt. En augustmorgen feller Jehans en mektig reinsbukk og møter i samme øyeblikk en gåtefull jeger.<br/><br/>   <br/><i>Hekneveven</i> er en storslått fortelling om et Norge på vei inn i en ny tid, om nyrydding og fåfengt slit, om temming av fossefall og det første elektriske lysglimtet i bygdenatta, og om den store krigen i Europa der bror står mot bror.</p><p><br/>«Mytting skriver om mennesker av kjøtt og blod; han forener det språklige, psykologiske og sosiale i en kunstnerisk helhet [¿] Og ikke minst; han berører leseren med sitt store følelsesregister. Her er det bare å glede seg vilt til bok tre.»<br/><br/>Stein Roll, <i>Adresseavisen</i><br/><br/><i>  </i><br/><br/>«Det er nemlig ingen tvil om at vi med <i>Hekneveven</i> har å gjøre med en forfatter som befinner seg på høyden av sin skaperkraft og derfor forteller den historien han kanskje alltid var ment å fortelle. Og for en fortelling det er blitt! Som roman betraktet står den i en særklasse både i forfatterskapet så langt og i bokåret for øvrig.»<br/><br/>Preben Jordal, <i>Aftenposten</i><br/><br/><i>  </i><br/><br/>«Det er som helhet en fantastisk fortelling, så dyp og intens at det går utenpå det meste av nyere norske romaner. Og intensiteten driver både leseren og skikkelsene fra den ene skansen til den andre.»<br/>Geir Vestad, <i>Hamar Arbeiderblad</i></p>

Lars Mytting, Hekneveven

Året er 1903, og tjueto år har passert siden sogneprest Kai Schweigaard kom hjem til Butangen med Astrid Heknes nyfødte sønn Jehans på fanget. Foran en velstelt grav utenfor nykirken på Butangen nages han av sitt gamle svik, som førte til dødsfall og til at to mektige kirkeklokker ble skilt fra hverandre. Klokkene var støpt til minne om to sammenvokste søstre i Astrids slekt, to myteomspunne veversker. Schweigaard blir besatt av å finne Hekneveven, en eldgammel billedvev som søstrene lagde, i håp om at den skal vise hvordan han kan bøte på sine misgjerninger og føre klokkene sammen igjen. Jehans er blitt voksen og lever i små kår på en husmannsplass, utstøtt av sin egen slekt. Han søker seg i stedet mot fjellet, mot frihet, fiske og reinsjakt. En augustmorgen feller Jehans en mektig reinsbukk og møter i samme øyeblikk en gåtefull jeger. Hekneveven er en storslått fortelling om et Norge på vei inn i en ny tid, om nyrydding og fåfengt slit, om temming av fossefall og det første elektriske lysglimtet i bygdenatta, og om den store krigen i Europa der bror står mot bror.