Hjem Av Toni Morrison

Lotus, Georgia, på førtitallet: To barn fra det afroamerikanske fattigstrøket er et sted der de ikke burde være. De ligger i en eng, fascinert av maktkampen mellom to hingster. På veien hjem blir de vitne til at liket av en svart mann dumpes og begraves av hvite menn. De er lamslåtte av skrekk, men minnet fortrenges, bare erindringen om hestene blir tilbake.<br><br>Flere år senere, på femtitallet, vender krigsveteranen Frank Money tilbake til hjembyen i Georgia. Han bærer med seg fryktelige minner fra Koreakrigen. Hverdagen er preget av rasisme, mareritt og for mye alkohol. Når han får vite at søsteren Cee er dødssyk, drar han for å hjelpe henne. Under reisen dukker minner fra barndommen og krigen opp, og han oppdager at han er i besittelse av en styrke han aldri hadde trodd han ville finne tilbake til. Endelig kan han forsones med fortiden. Endelig er han kommet hjem.<br><br>Med denne romanen bekrefter nobelprisvinneren Toni Morrison nok en gang at hun hører til toppskiktet av amerikanske forfattere. Hennes romaner om den svarte befolkningens historie i USA er sterke og tankevekkende, og innlevelsen i personene hun skildrer, er dyp. <br> 'Hjem' er snarere en varm og empatisk bok om traumatiserte folk som klarer å finne frem til en form for selvrespekt, om ansvaret vi har for oss selv og hverandre.<br>Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten<br><br>Praktfull bok fra nobelprisvinner Toni Morrison. (...) Ikke et ord synes unødig i denne stramme og nærmest fullkomne romanen. Den er skrevet med en sensitivitet for liv og mennesker, og med en lyrisk presisjon i språket, som bergtar.<br>Maya Troberg Djuve, Dagbladet<br><br>Veien hjem er både voldelig og poetisk i mesteren Morrisons nyeste roman. <br>Mari Nymoen, VG (terningkast 6) <br><br>Med all sin innebygde dramatikk framstår kortromanen «Hjem» langt på veg som et konsentrat av det Toni Morrison hittil har streifet innom i sin romankunst. (...) Når språket i tillegg veksler uanstrengt mellom det røffe og det vart poetiske, blues og gospel, er det bare å applaudere.<br>Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad