I Learned The Hard Way

Uttrykket "bedre sent enn aldri" er definitivt passende når det gjelder Sharon Jones. Hun ble ikke oppdaget før hun var 50, og det skulle ta enda seks år før debutalbumet ble utgitt, men hennes status innen den tradisjonelle soulmusikkens renessanse er ubestridt. Jones og hennes Dap-Kings framfører musikk man skulle tro var innspilt på 1960/70-tallet, med et uimotståelig rikt lydbilde og melodier som er soulklassikere verdige. To og et halvt år etter det store gjennombruddet med 100 Days, 100 Nights (2007) gir gruppa her ut sitt fjerde album.I Learned The Hard Way er produsert av Bosco Mann og innspilt på en åttespors Ampex i Daptone Records House Of Soul-studio i Brooklyn, New York. Albumet gjennomsyres av en varme og spontanitet man sjelden finner på denne siden av legendariske Muscle Shoals- og Stax-utgivelser, mens Sharon selv forlanger - og fortjener - sin rettmessige plass blant soulmusikkens fremste vokalister. Med rå kraft, gyngende rytmikk og melodiøs sjelfullhet styrer hun sin musikalske skute innom farvann som klinger søtt av alt fra orkestrert Philly-soul i åpningslåta "The Game Gets Old" til Sam Cooke-aktig minimalisme på avsluttende "Mama Don't Like My Man". Felles for I Learned The Hard Way er hovedpersonens autoritet og innlevelse, The Dap-Kings' ekstremt samspilte energi og det faktumet at hele albumet låter så "klassisk soul" som tenkes kan.