Lassen Eventyrer Vinyl

Da Harald Lassen (New) Quartet kunngjorde at de fra nå av lød navnet LASSEN var det lett å tolke som et signal om at dette her er et band, fire likeverdige jazzeventyrere på utflukt sammen. Det blir også understreket av det flotte, håndtegnede coveret fra Helena Lund Ek på albumet “Eventyrer som nå foreligger. Allikevel setter vi et lite kryss i margen ved navneendringen - på forrige album var vi tross alt på fornavn. Rainbow Sessions inneholdt en låt som het “Okay, I’m Harald. Det var nettopp dét – okay! Viljen til å slippe det selvbiografiske tettere innpå en musikkform som lett kan unngå den slags er nemlig underliggende i Haralds virke - og i hans mangfoldige synspunkter på hvor jazzen bør gå. Det var vel til og med noen som stusset litt ved forrige korsvei - kunne han ikke unngått å bruke fødselsdatoen sin, navnet sitt, synet sitt på seksuelle stereotypier og så videre i denne musikken? Er det ikke nok med virkelighetslitteraturen, må vi virkelig få virkelighetsjazz også? Vi kan bare håpe. Det er et sunnhetstegn at denne musikken ikke stenger livet ute, det signaliserer et ønske om å lage plater som har en plass i livene til folk. Om det er plass til individet Harald her, er det også plass til oss i disse eventyrene. «Jeg får et kick av improvisasjon igjen, det er noe utrolig mektig med det. Og jeg tror improvisasjonen bare blir viktigere i fremtiden», skrev Harald for en stund. «Jeg tror bare det er det menneskelige ved det jeg liker så godt». Det kommer til syne på flere måter “Eventyrer. I ferske og usminkede opptak som “Ekstase og “Lila Eule, som snakker for seg selv. I fabulerende stykker som “Alt flyter, “You should have been there og “Det Er Dette Som Er Meininga, hvor kvartettens frilynte, men beherskede holdning til bruk av studioet - gjennom pålegg og skogslyder, blant annet - kommer til syne. Og til sist i to spor som stikker seg ut - singelen “Min By, hvor Harald synger, hvor det piper i orgler og bobler i perket. Den nærmer seg en “produksjon i popforstand, men bevarer musikkens kanter, løse ender og ru flate. Det samme kan sies om nidvisen “Kulturrus, der den spretter avgårde med steel drums og omkvedet “Aldri mer kulturhus, signert trommeslager Tore Flatjord, som har sett seg dritt lei på blackbokser, korridorer og nøkkelkort, og ikke er redd for å si ifra om det. “Kulturrus slutter abrupt, midt i en takt, med at et av bandmedlemmene fniser.Sånn ter “Eventyrer seg - det er en plate laget av unge voksenpersoner som har skjønt at det fjollete og det dypt alvorlige ikke er hermetisk atskilt fra hverandre i et menneskeliv - tvert imot - og da trenger de slettes ikke være det i musikken heller. Slik sniker “Eventyrer seg inn i lytterens liv.