Månepiken Av May Lis Ruus

<p>Emme sitter ved vinduet på Signes Hus og ser ut på fullmånen. Hun tenker på at en natt vil hun gå ut i mørket, helt alene. Med ett bestemmer hun seg for at denne natten er perfekt. Hun lister seg gjennom sovesalen og kommer ut uten å bli oppdaget. På sin nattlige vandring hører hun et halvkvalt skrik.</p><br/><p><em>«</em><em>Frue? H</em><em>ører De meg?</em><em>» Kvinnen hadde p</em><em>å </em><em>seg en kappe, og et rutete, bl</em><em>å</em><em>tt ullstoff var synlig. Under koneluen stakk det frem noe lyst h</em><em>å</em><em>r. Hun kunne v</em><em>æ</em><em>re p</em><em>å </em><em>morens alder, kanskje litt yngre. Kvinnens ansikt var nesten lysende blekt, og huden knudrete av arr. </em></p><br/><em>Emme rykket til da hun så det. Sott! Med et gisp trakk hun seg unna. Frykten hun så modig hadde overvunnet litt tidligere, lammet henne for fullt.</em>