Rudolf Nilsen

Fra Arild Linnebergs anmeldelser (i Vagant 2/2022 og 1/2023): <br/> <br/>Jon Arne Corells Arbeiderklassens poet Rudolf Nilsen. En biografisk fortelling står i tradisjonen Samfunnsbiografi. - Corell forteller fint om alt. Og sobert. Biografen sier ikke mer enn han har belegg for. Eksempel: «Det finnes ingen kilder om dette ... ikke notater eller årbøker, men det er rimelig å anta at noe som dette har skjedd.» <br/> <br/>Som Engels vektlegger Corell ikke bare materielle levekår, men også moralske og religiøse normer og holdninger, kunst og kultur. Vi ser det for oss: Sånn formes en klassebevissthet. Subjektet settes inn i en større sammenheng. Første verdenskrig, den russiske revolusjonen, arbeiderbevegelsens vekst, der Rudolf Nilsen etter hvert trer fram som en sentral aktør. <br/> <br/>Rudolf ga full rulle over hele fjøla - i politikken, i arbeiderteateret, som journalist og skribent i aviser som Klassekampen, i vittighetsblader som Rebell, og som poet. Corell viser at arbeiderklassens poet Rudolf Nilsen var langt mer enn en lyriker. Rulle var en av de skarpeste og vittigste pennene i norsk mediehistorie. <br/> <br/>«Svar», diktet hans til bygningsarbeiderstreiken i 1928, er virtuost originalt ... Et dikt som «Revolusjonens røst» gjør et genialt grep. Revolusjonen sjøl fører ordet og sier i sitt siste vers : «Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blant dere er kalt.» <br/> <br/>Vi følger med Rudolf Nilsen, det vil si Corell, slik han loser oss igjennom Rulles liv og virke. Gjennom Corells Rulle-briller får vi et røntgenblikk på det konservative norske borgerskapet på 1920-tallet, og de «liberale» avisene. <br/> <br/>«Det var dette Rulle kunne, å balansere lyd og rytme og mening.» Rulles poetiske revolusjon framstår som, ja, en revolusjonering av den norske lyrikken. <br/> <br/>Rudolf Nilsen må ha vært en fin fyr. Når du leser Corell blir du glad i Rulle.