Salt/Land

<p> Diktene i <i>Salt/Land</i> ber ikke bare om å bli lest: de ber om å bli mumlet eller sagt høyt – å bli realisert, resitert og husket – slik sangen, bønnen og trylleformularet også gjør det. Ved å sirkle inn gjentagende mønstre som både er menneskeskapte og naturgitte strekker diktene seg mot minner om et førmoderne Nordland som er i ferd med å viskes ut, og tegner opp et landskap som holdes sammen av de rituelle bevegelsene: håndlag med redskaper, måltider, talemåter og fiskeritualer. I en samling om tid, slekt og hav spør diktene også om det er mulig å bryte mønstrene, eller om vi «røsker mot avmakten».</p><p><br></p><p> </p><p> </p><p><b>Sjarkbål</b></p><p>Kom nå gnister! Et min morkne side!</p><p>Ta fang der lakken flasser og bli mange</p><p>la min haikropp ravgult fylle luften,</p><p>og endelig forlate denne fjorden.</p><p>La dråpene med tynne jubels kvin</p><p>utånde gjennom mine mette porer</p><p>mens jeg bølger tungt imot grisetangen</p><p>som fletter seg rundt meg grønnet av hete.</p><p>Nå har jeg lagt meg ned og brenner rent.</p><p>En stund var det fråde og røyken den svarte,</p><p>dufter som steg fra mitt røkelseskar.</p><p>Da det raste ned, freste glohaugen herlig</p><p>og jeg så glimt av gir og svik gli over</p><p>blakrende øyne som våte ved bålet</p><p>speiler mine rasleglør i dette nå</p><p>og floa som kommer med ettermiddagen.</p><p>Havet det ene:</p><p>Kryp opp over leira, la saltvannet vaske.</p><p>Bort! Magre rester av aske og kull.</p><p>Og om det varme berget skulle slå seg</p><p>er krakk av stein som sprekker mitt farvel:</p><p>Nå er jeg ikke lenger, men jeg var</p><p>en skog, et skrog grodd inn i naustet.</p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p><p> </p>