Sendebudet Av Y¿ko Tawada

En skarp, dystopisk satire og et eksempel på hvordan Fukushima-katastrofen blir bearbeidet i litteraturen. Handlingen er satt til et fremtidig Japan, som etter en stor katastrofe har isolert seg fra resten av verden. Barna lider av merkelige sykdommer og kroppslige defekter, mens de eldre holder seg friske og ikke lenger ser ut til å dø. Historien kretser om forholdet mellom Mumei og hans bekymrede bestefar, Yoshiro. Selv om unge <br/>Mumei er svakelig og allerede begynt å bli grå i håret, er han likevel Yoshiros eneste håp i en ellers håpløs verden. <br/> <br/>Yoko Tawada (f.1960) er japansk poet, forfatter og essayist. Hun er bosatt i Berlin og skriver både på japansk og tysk. Som tospråklig forfatter har Tawada selv uttalt at hun forsøker å skrive i rommet mellom det tyske og det japanske. Hun er uten tvil en vår tids mest særegne stemmer, og hun utmerker seg med sitt lekene forhold til språk og en springende fantasi som både rommer det dystre og det humoristiske.

I et fremtidig Japan, som etter en stor miljøkatastrofe har isolert seg fra resten av verden, har de eldre sluttet å dø mens barna blir født med merkelige kroppslyter. På øya er dyrene utryddet og jorda og luften fordervet, statsapparatet er blitt privatisert og fremmedspråk forbudt. Selv om unge Mumei er svakelig og allerede grå i håret, er han likevel oldefaren Yoshiros eneste håp i en ellers håpløs verden, og den hemmelige og mystiske Sendebudsforeningen har også fått øynene opp for den lille gutten, som til tross for sin skrøpelighet fremviser usedvanlige evner. «Sendebudet» er en skarp, dystopisk satire skrevet i kjølvannet av Fukushima-ulykken. En høyaktuell roman om klimakrise, famileliv, alderdom og barndom - full av underfundig humor og språklige påfunn. Utdrag fra boken: «Går det bra, oldefar?» spurte han forskrekket da han så Yoshiros ansikt. Det var som om Mumei ikke forsto betydningen av å lide. Når han måtte hoste, hostet han, og når maten kom opp av spiserøret, kastet han bare opp. Selvfølgelig gjorde det vondt, men smerten var ekte og ren, og ikke av den velkjente «hvorfor er det bare jeg som må lide på denne måten?»-sorten. Kanskje dette var en gave Mumeis generasjon var velsignet med. Mumei visste ikke hva det ville si å synes synd på seg selv. YOKO TAWADA (f.1960) er japansk poet, forfatter og essayist. Hun er bosatt i Berlin og skriver både på japansk og tysk. Som tospråklig forfatter har Tawada selv uttalt at hun forsøker å skrive i rommet mellom det tyske og det japanske. Hun er uten tvil en vår tids mest særegne stemmer, og hun utmerker seg med sitt lekene forhold til språk og en springende fantasi som både rommer det dystre og det humoristiske.