Sjømannssalme

<p>Det er en uendelig trist dag i Vintervik da de alle samles for å minnes mannskapet på reketråleren «Una».</p><p><em>Så ble de fem røde rosene kastet i bølgene. Det var som om folkemengden holdt pusten – stille, stille stod de der – og bølgene skylte over rosene som hadde blodets farge, grep fatt i dem og førte dem stadig lenger vekk fra land. Ut mot havet. Da siste vers av sjømannssalmen lød, sang også Mattias med.</em></p><p>La ankret falle! Jeg er i havn, i ly for brenningens vover!<br>Jeg kaster meg i min Frelsers favn, han som har hjulpet mig over.<br>Og kjente, elskede stemmer kaller, mens ankret sakte og stille faller.<br>I evighetens lyse land.</p>