Solen Sukker I Min Sko Av Terje Dragseth

Jeg blei veldig lei meg da kjøttet skulle spises. Men etter at jeg hadde fortært kjøttet fikk det en dypere mening og jeg forstod at nå var de ikke-eksisterende partiklene implementert i meg, helt og fullt. Ved å bli fortært potenserte partiklene og gav en slags lysende aura rundt min vesle korpus. <br><br/>Universene har uoppdagede galakser av ikke-eksisterende partikler, universer langt hinsides vår snevre heliosfære. Jeg hadde luftet deres eksistens i en artikkel på en perifer nettblogg for en del år siden, uten noen som helst oppmerksomhet, egentlig bare latterliggjørende bemerkninger i kommentarfeltet. Etter at jeg oppdaget det usedvanlige kjøttstykket på det usle markedet fikk jeg det travelt. Jeg tok meg en tur gjennom røntgenskapet først, så kromosomskapet, ja, til og med atomknuseren fikk gjennomgå for om mulig å få knekket en kode, få avdekket de ikke-eksisterende partiklers egentlige – eller mulige – innhold – eller, like gjerne – mangel på innhold – og, adskillig mer interessant, – de ikke-eksisterende partiklers virkning. Ikke bare på menneskene, men også på dyrene.<br/><strong>Terje Dragseth</strong> (f. 1955) og har siden debuten med <strong>Offerfesten</strong> (1980) utgitt en rekke bøker som har befestet hans posisjon som en av våre mest innovative og tydelige forfattere. Han fikk <strong>Triztan Vindtorns poesipris 2013</strong> for diktsamlingen <strong>Bella blu</strong>.