Sven Morgendug

SVEN MORGENDUG og HYRDEN. Gabriel Scott formulerte tidlig (i <br/>Det gyldne evangelium) budet: Du skal ikke bli teolog. Derfor hadde han <br/>trolig ikke så mye til overs for den følelsesladde debatten de to bøkene <br/>«Sven Morgendug» (1926) og oppfølgeren «Hyrden» (1927) satte igang <br/>blant prester, biskoper og forfattere. Selv skriver han i et brev til forlegger <br/>Harald Grieg om «Hyrden»: «Boken er et fredens og forsoningens skrift <br/>uten utfald mot nogen og noget». Scott-biograf Arne Beisland mener at <br/>Scott i «Hyrden» stadfester sitt religiøse livssyn, og at den tvil og uro som <br/>han har hatt tidligere, forsvinner i og med denne boken. <br/>Bøkene solgte rimelig bra da de kom, men har seinere fått et glemselsens <br/>slør trukket over seg, og ufortjent havnet i skyggen av andre bøker fra <br/>Scotts forfatterskap. Ikke mange har så ærlig og åpent gått i rette med de <br/>store og smertefulle livets «hvorfor». Scott viker ikke unna, men går rakt <br/>på, og skildrer smerten og kvalene hos den som møter det uforståelige <br/>vonde, også hos ham som skal være venn, trøster, sjelesørger og veileder <br/>når verden raser sammen. Scott ville ha svar som var til å leve med, uten å <br/>skyve problemene foran seg eller legge dem til side. <br/>I «Sven Morgendug» øser Egil ut sin smerte til prestevennen Julius. I <br/>«Hyrden» er det presten Julius som på dødsleiet skriver til sin plagede venn <br/>Egil om sin egen livsreise, som heller ikke har vært noen enkel vandring.