Thom Hell Straight To Vhs Vinyl

Husker du de beste b-filmene? De som gikk rett på video? De som var gøye og drøye på denriktige måten? Slasherfilmene, billig dystopisk sci-fi: Bad Taste, Meet The Feebles, A Bay ofBlood. De turte en del de filmene der, ristet litt i deg, fikk deg til å tenke: er dette mulig?Dette går ikke an! sa noen. Men det gjorde det, det gikk an. Disse filmene gjorde som deville, de skulle ikke innom kinosalen uansett. Det var aldri meningen at de skulle nåallmennheten, høykulturen og i dette lå det en frihet.Husker du Thomas Helland? Han som sopte med seg seksere og spellemannpriser pågjennombruddsplatene «God If I Saw Her Know» og «All Good Things»? Han som vantkorslaget på TV og spilte pene James Taylor-aktige versjoner av sine kollegaers sanger på«Hver gang vi møtes»? Husker du han? Klart du gjør, alle liker Thomas.Men husker du de siste platene hans?«Six» for eksempel, husker du den? Den hvor han dykker ned i progrocken som alltid harvært del av hans musikalske univers, hans elskede Genesis, taktskiftene, b-partiene sombare varer. Eller praktfulle «I Found a Way», husker du den, – åpningslåta på 2015-albumet«Until This blows over», der inspirasjonen fra Peter Gabriel er på sitt tydeligste? Hvis ikke,er det på tide å spisse ørene igjen!Nå som musikken ikke lenger skal ut på plate, men rett på VHS (eller Spotify om du vil), såoppstår det noen nye muligheter: La oss leke litt, ta en u-sving og gi ut noe som er litt påsiden av folks, ja kanskje til og med ens egne forventninger. Åtte låter, ti - det er fort gjorthvis du kan faget, eller hvis du ikke helt vet hva du driver med. Her er et nytt album, værså god!Denne gangen har Thomas Helland flyttet den musikalske lekegrinda si tilbake til åttitallet.Han har besøkt tiåret før, bevares, men dette kjennes likevel som et skritt til høyre. «Igrew up in the eightees I demand a refund!» sa Pulps frontmann Jarvis Cocker om sinmusikalske oppvekst. Thomas ser det ikke på den måten. Han elsker The Cure-platenesine, Peter Gabriels første tre, fire, Phil Collins, Kate Bush, XTC og Police. Og kjærlighetensynes og høres.The Cure får sin hyllest i pastisjen (det må være lov å kalle den det, Thomas!) «Girls Don’tCry». «Everytime» sender assossiasjoner til de to første Tears for Fears-platene mensduoen fortsatt hadde denne udefinerbare, skjøre, skumle kvaliteten som er så vrien åramle over. Slik A-ha også hadde det på debutplaten «Hunting High and Low» - etmelankolsk alvorsdrag som på en umerkelig måte får musikken til å kjennes viktig. Ellerhva med «Run», enn progressiv liten popsymfoni som hadde gjort seg godt på Genesis sittselvtitulerte album fra 83. Men Thomas legger igjen for mye av sin egen signatur til atdette bare blir musikalske øvelser. For denne lytteren er Thomas sin popmusikk tvert imotav det tidløse slaget, utført av en nysgjerrig, oppfinnsom og original pop-professor. Ta enkikk på tekstene også, noen av disse er temmelig skumle greier, dystopisk morsomme, kanman si det? Jeg prøver.«Straight to VHS» er en streng, men leken duoplate der Thomas deler det musikalskehåndverket med makker Morten Martens. Beats, bass og trommemaskiner er gjort avMartens, Thomas spiller de resterende instrumentene.Jeg som skriver dette, er en stor fan av Thomas sin musikk og selv om jeg liker å ha tingfor meg selv, synes jeg at det er oppriktig merkelig at det ikke er flere av oss.Håper at du gir plata en sjanse, eller fem. God lytt!- Pål Angelsgård