Umbra

<p><i>Selft oom dett lyis hon vocala oom, vie iki fatthee </i></p><p><i>kandt, kandt iki see </i></p><p><i>vadd Usnu baghoom loong sitt haar seer.</i></p><p><i>Vie, sem oom notti barr harr</i></p><p><i>een gnist, oc till nepfe oc nod.</i></p><p><br></p><p> </p>Gjennom karakteren «jek» følger vi et lite samfunn i krise. Det er i ferd med å avfolkes, maten må sankes fra et ødslig berg og heller ikke lyset er av det beste slaget. Bedre blir det ikke av at myrvannet har tatt til å stige. Sentralt i dette samfunnet står spåkvinnen Usnu. Hun gjør så godt hun kan med sine peilinger inn i fremtiden. Men det er «jek» som bevitner alt dette og som forsøker å finne ordene som kan bære, i et omkalfatret og lite konsekvent språk. Spørsmålene blir mange. Hva er mulig å tenke, praktisk og poetisk, i tider som mørkner? Hva kan «jek» selv gjøre? Og når ordene fram, til oss?