We’re bringing dubstep back!

På albumdebuten “We’re bringing dubstep back!” inviterer det fremoverlente bandet Madmax inn til sitt mangfoldige og høyenergiske musikalske univers. De ti sporene som utgjør plata omfatter alle slags lyder og sinnsstemninger: skranglete surf-rock baner vei for lystavlene-i-Shibuyakrysset-inspirerte matterock riff; i en svevende, tongue in cheek artpoplåt om å bli frastjålet levebrødet sitt som musiker, kanaliseres sorg gjennom illsint fuzzgitar og en lengtende tubasolo; en kontrapunktisk Copacabana-inspirert serenade med vaklende klokkespill krasjes av intense synth og gitarsoloer; hissige punk-riff avbrytes av oppstykka barnemelodier og duracell-aktig hyperpop; westerngitar komper flytende Tristano-esque linjer på salongpiano; kaotisk sukkerkick-disko forhøyes med synth-programmert cuica; meditative lydlandskap blomstrer ut i sart pop; og helt til slutt: sampling møter frenetisk flipperspill. Madmax begynte å spille sammen i Trondheim vinteren 2022 da synthist Anna Ueland og tubaist Hermann Hestbek ønsket å etablere et band som skulle spille live dansemusikk. De spurte gitarist Albert Rygh og trommeslager Niklas Heide om å bli med, og oppdaget fort at den rastløse trangen til å utforske skeive taktarter, møtet mellom elektroniske og akustiske lyder, polyrytmer og utvida harmonikk førte til noe helt annet enn disiplinerte klubbeats. De hadde sin første konsert på nå nedlagte Lokal Scene i Trondheim, og spilte en håndfull konserter i Norge de påfølgende årene. Da de bestemte seg for å spille inn album, reiste de ned til kunstnerkollektivet La Maison Matrice i den lille landsbyen Crémines i Sveits for å fullføre materialet i forkant av innspilling. Dette var sommeren 2024, da alle fire akkurat var uteksaminert fra jazzlinja i Trondheim. Plata er spilt inn over fire dager i Studio Pardiso, Oslo i februar 2025, med Martin Miguel Almagro Tonne (Pom Poko) som produsent, tekniker og mikseansvarlig. Martin bidro med sin fordomsfrie tilnærming til musikken, som passet bandet helt perfekt. Tittelen på plata er et tørrvittig nikk til den maksede dubsteppen som hadde sin storhetstid på 2010-tallet, og bandet ironiserer om å ta den ny-retro sjangeren tilbake i søkelyset. Sjangeren er synonymt med nostalgi for bandmedlemmene som alle er født rundt tusenårsskiftet. Hardbarka dubstepfans vil antakeligvis bli skuffa over innholdet på denne utgivelsen - men det faktum at denne musikken umulig kan defineres som dubstep, reiser spørsmålet om hva denne musikken egentlig er? Uansett, det musikken til Madmax unektelig har til felles med dubsteppen er det uforutsigbare og dristige - du vet aldri helt hva som venter deg rundt neste sving, og den er fryktløs når det gjelder å leke med ekstremer. Som mange av bandene i sin generasjon og sitt miljø rundt jazzlinja i Trondheim, er Madmax nysgjerrig på ulike måter å rekontekstualisere jazzimprovisasjon. Den fargerike kvartetten er dedikert til å utforske improvisasjonsmusikk sine evig redefinerbare parametere til ytterpunktene. På sitt beste er Madmax, som navnet tilsier, både gærne og maksimalistiske.