De forunderlige historiene

Gjøkungen er annerledes.<br>... Han hadde prøvd å synge sammen med dem i fuglekoret en kveld, men da hadde alle i rørskogen tidd forskrekket stille. Og noen av foreldrene hadde fortet seg hjem med ungene sine.<br><br>«Han vokser det av seg!» ropte mor rørsanger etter dem. Hun satte nebbet i sky og bruste med fjærene. Ungen hennes trengte bare å øve seg litt! ...<br>***<br>... Gjøkungen la rørskogen bak seg og suste ut over sjøen. Men hva var det han så? Det var slett ikke mørkt! Hele sjøen glitret!<br><br>Månestrålene husket og skled på bølgene som vippet dem opp og ned, opp og<br>ned. ...<br>***<br>Spette spettmeis får nye venner.<br>... «Tenk om vi alle hadde sett helt like ut og bare kunne synge den samme sangen? Det hadde vært veldig trist.»<br><br>De hadde sett på hverandre. Filip hadde lengre nebb enn noen av dem. Og ingen hadde så blått hode og så tynne ben som Pip.<br><br>«For ikke snakke om Spette!» hadde de sagt. «Han har jo en svart stripe på hodet sitt, og ligner litt på en grevling!»<br><br>Alle lo og syntes det var morsomt. Men ikke han. Han var blitt lei seg.<br><br>Og når man går veldig lenge og er lei seg, er det lett å bli sint på dem som erter. ...<br>***<br>Egon og saueullen.<br>... Av ullen han har fått, lager han en sterk og fin port. Den setter han foran inngangen til hulen sin.<br><br>Og når regnet pøser ned i nøtteskogen, og vestavinden svinger treet hans hit og dit, holder han seg tørr og varm.<br><br>Han koser seg med nøttene han har samlet hele høsten, - nå smaker det riktig godt med litt kveldsmat.<br><br>Snart er det mørkt og stille i skogen, og alle faller til ro.<br>God natt, Egon. ...<br>