Universitetet I Kamp Av Jorunn Sem Fure

Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 skulle innvarsle et dramatisk avsnitt i Universitetet i Oslos historie. De nye makt.haverne ønsket å skaffe seg kontroll over landets viktigste lærested. Fra 1933 var ledelsen skiftet ut ved tyske universiteter. Forskning og undervisning skulle følge nasjo.nalsosialistiske retningslinjer, og lærestedene styres etter førerprin.sip.pet. I Øst-Europa førte dette til at universiteter ble stengt, lærere og studenter forfulgt og drept, og grunnlaget for intellektuelt og akademisk liv ødelagt. I Norge, som i andre vesteuropeiske land, ble forsvaret for den akademiske frihet og det kollegiale selvstyret desto viktigere. Ansatte og studenter sto overfor skjebnetunge val kamp og konfrontasjon, pragmatisk til.pas.ning eller åpen kollaborasjon. Mange studenter og universitetsansatte tilbrakte deler av okkupasjonsårene i tysk fangenskap, mens andre søkte tilflukt i eksil. Konfliktene som utspilte seg mellom universitetet på den ene siden og okkupasjonsmakten og NS-regimet på den annen, kom til å utgjøre et av de viktigste frontavsnitt i den norske holdningskampen mot nazismen. Universitetet i Oslo ble grunn-lagt i 1811 og bar frem til 1939 nav.net Det Kongelige Frederiks Uni.ver.sitet. I 1940 var tallet på studenter rundt 4200, og vitenskapelig, administrativt og teknisk ansatte utgjorde omkring 250. Det var det eneste universitetet i landet frem til 1946, da Universitetet i Bergen ble opprettet. Virksomheten innen forskning, undervisning og administrasjon var spredt på flere steder i byen: Universitetsbygningene øverst i Karl Johans gate, Universitets-biblioteket ved Solli plass, museene på Tøyen og Tulinløkka, Rikshospitalet ved Pilestredet og de fire nye naturvitenskapelige byggene som var oppført på Nedre Blindern i årene 1934-36. Jorunn Sem Fure (f. 1967), er dr. art. fra Universitetet i Bergen og forsker ved Forum for universitetshistorie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Den tyske okkupasjonen av Norge i 1940 skulle innvarsle et dramatisk avsnitt i Universitetet i Oslos historie. De nye makt.haverne ønsket å skaffe seg kontroll over landets viktigste lærested. Fra 1933 var ledelsen skiftet ut ved tyske universiteter. Forskning og undervisning skulle følge nasjo.nalsosialistiske retningslinjer, og lærestedene styres etter førerprin.sip.pet. I Øst-Europa førte dette til at universiteter ble stengt, lærere og studenter forfulgt og drept, og grunnlaget for intellektuelt og akademisk liv ødelagt. I Norge, som i andre vesteuropeiske land, ble forsvaret for den akademiske frihet og det kollegiale selvstyret desto viktigere. Ansatte og studenter sto overfor skjebnetunge val kamp og konfrontasjon, pragmatisk til.pas.ning eller åpen kollaborasjon. Mange studenter og universitetsansatte tilbrakte deler av okkupasjonsårene i tysk fangenskap, mens andre søkte tilflukt i eksil. Konfliktene som utspilte seg mellom universitetet på den ene siden og okkupasjonsmakten og NS-regimet på den annen, kom til å utgjøre et av de viktigste frontavsnitt i den norske holdningskampen mot nazismen. Universitetet i Oslo ble grunn-lagt i 1811 og bar frem til 1939 nav.net Det Kongelige Frederiks Uni.ver.sitet. I 1940 var tallet på studenter rundt 4200, og vitenskapelig, administrativt og teknisk ansatte utgjorde omkring 250. Det var det eneste universitetet i landet frem til 1946, da Universitetet i Bergen ble opprettet. Virksomheten innen forskning, undervisning og administrasjon var spredt på flere steder i byen: Universitetsbygningene øverst i Karl Johans gate, Universitets-biblioteket ved Solli plass, museene på Tøyen og Tulinløkka, Rikshospitalet ved Pilestredet og de fire nye naturvitenskapelige byggene som var oppført på Nedre Blindern i årene 1934-36. Jorunn Sem Fure (f. 1967), er dr. art. fra Universitetet i Bergen og forsker ved Forum for universitetshistorie, Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.