Hjemløs

Hjemløshet var et utbredt motiv i filosofi og litteratur på 1900-tallet. Det moderne mennesket måtte orientere seg i en tid der tradisjonelle former for tro og fellesskap hadde forvitret. Storbyens anonymitet og maskinenes økende dominans forsterket følelsen av å leve i en fremmed verden. Også århundrets politiske katastrofer skulle bli tolket i lys av hjemløsheten, som symptomer på tilhørighetslengsel som fikk utslag i aggressiv nasjonalisme, blod- og jordideologi og selvoppgivelse under totalitære regimer, der fiendebildene tok form av «rotløse» jøder, romer og kosmopolitter.<br><br><em>Hjemløs</em> kretser rundt hjemløshet som eksistensielt, kulturkritisk og politisk tema. Filosofi krysser biografi hos tre europeiske 1900-tallstenkere: den tysk-jødiske kulturkritikeren Siegfried Kracauer, den tysk-jødiske politiske teoretikeren Hannah Arendt og den tsjekkisk-jødiske mediefilosofen Vilém Flusser. Alle var opptatt av hjemløshet som en karakteristisk opplevelse av å leve i den moderne tidsalder. Samtidig skulle temaet få en personlig klangbunn i liv preget av flukt og eksil. Hver på sitt vis utviklet de en antinasjonalistisk tenkemåte som omfavnet eksilet som livsform og blikk på verden.<br>