Jeppedalen

<p>Tiden er stadig i endring, dagene blir kaldere og lengre, og det er visstnok klimaets skyld. Eller Mikkels. Maija får det fortsatt ikke til å rime, at svigerfaren hennes kan ha så mange liv på samvittigheten.</p><p>Men hvordan blir man en morder? Av avmakt? Av desperasjon? Fordi han mistet en bror da han var elleve år gammel? Eller fordi han i alle år har forsøkt å skjule hva som egentlig skjedde med tømmerlaget? Og hvordan blir man ond? Av forfengelighet? Av kjærlighet? Fordi isen gir etter? Eller fordi man møter en gullsjakal i skogen?</p><p>Folk flest har kommet seg videre, men for Maija er det umulig å glemme. For var hun ikke på et vis selv skyld i Hendelsen? Kunne hun ikke ha stanset ham? Det eneste hun kan håpe på er korte avbrekk fra skyld og skam, sledeturer med hundene hvor hun forsvinner i det hvite og bare er til, underveis og fortsatt i live.</p><p>I annet bind av Olav Løkken Reisops trilogi fra Hurdal, <em>Jeppedalen</em>, er Maija overlatt til seg selv og hundene ¿ og til spørsmålene som hjemsøker henne: Var hun selv skyld i terroren? Kunne hun ikke forhindret det som skjedde? Hun blir nødt til å gjøre det umulige: endre fortiden, stanse undergangen.</p