Morderens fortelling

Det var 31. august og ennå hett som i juli, lik fløt opp og hodet hans var så klart at verden nesten sprakk, som et glass under press. Han var utenfor all klarhet. Han eide klarheten, men kunne ikke gripe den, som når han drømte at han tenkte klart, sa de utroligste ting, - rene, komplekse krystaller av tanker som etterlot ham avslappet og modig om morgenen, - men han visste ingenting om hva som skjedde, for plutselig skjedde det noe annet, av en annen type verden. Det var et uhell, tenkte han - det var et uhell. Det som hendte er uforståelig. Likevel søker han hele tida å forstå det, hver gang han er tilbake i en viss klarhet. Å forsøke å forstå er å puste, å leve. Det var et uhell, tenkte han, men han visste også at det ikke var et uhell. En lys sommerdag blir en ung jente myrdet på Bygdøy. Morderens fortelling følger morderen i tiden etter forbrytelsen, gjennom avhør og soning, og fram mot at noe forferdelig kanskje skjer igjen. I et lysende klart og skarpt språk skriver Gerd Kvanvig fram pulsen og bevegelsen i morderens sinn.