Så det ikke blir borte

<em>En tova engel hang i en sytråd fra leselampa på pulten. Den snurra rolig rundt sin egen akse og velsigna liksom rommet for hver runde.<br>«Du kan si akkurat hva du vil her», sa Bjørn.<br>«Det du har på hjertet. Alt som faller deg inn.»<br>«Er du en god far?»<br>Bjørn strøyk en finger over haka. «Det måtte kanskje barna mine svart på», sa han. «Hvordan er din far da?»<br>«Jeg veit at jeg egentlig er en av de heldige», sa jeg, og det blei stille i rommet. Bare en svak summende lyd fra datamaskina på skrivepulten som jeg ikke hadde lagt merke til før nå. «Men likevel», la jeg til, «det gjør vondt hele tida.»<br>«Det er som om noe er borte», sa jeg.<br>«Det er som om noe er borte», gjentok Bjørn.<br>Stemmen hans var følsom, verken mørk eller lys, liksom en streng midt imellom. «Veit du hva som er borte?»<br></em><br>Eva er teologistudent, men etterlatt i et mørke og i villrede om hun fortsatt kan bli prest. Hun oppsøker Bjørn, en ordknapp terapeut med kontor i et hageanneks. Så det ikke blir borte skildrer barndom og Bach, Freud og fugleegg, trass, savn, overføring og overskridelse. Med lekent språk og lysende observasjoner har Ingrid Ribe-Nyhus skrevet en roman om det umistelige.<br><br><br><br>