Sju tomme hus

I novellesamlingen Sju tomme hus utforsker Samanta Schweblin dagliglivets små og store fryktelige øyeblikk. Hun er skarp og presis og har en egen evne til å mane frem en ladet stemning. De som har lest hennes to romaner, Feberdrøm og Kentuki, vil kjenne igjen stilen. Hun skriver om det merkelige ved det normale, og det normale med det merkelige. Sju tomme hus fikk Ribera del Duero-prisen i 2015. Det er verdens største pris for noveller og deles ut annethvert år for beste novellesamling skrevet på spansk. «Vi ser på hus», sier hun. Hun blunker noen ganger, hun har for mye mascara på øyevippene. «Ser vi på hus?» «Vi ser på hus.» Hun peker på husene til alle kanter. De er gedigne. De står og skinner på høydene av frisk gressplen, strålende i det sterke ettermiddagslyset. Moren min sukker, og uten å slippe rattet lener hun seg bakover i setet. Hun kommer ikke til å si stort mer. Kanskje hun ikke vet hva mer hun kan si. Men det er akkurat dette vi driver med. Vi drar for å se på hus. Drar for å se på andres hus. Et forsøk på å fortolke det nå, kunne fort blitt dråpen som fikk glasset til å renne over, bekreftelsen på hvordan moren min har kastet tiden min i søpla så lenge jeg kan huske.»