Tro og vantro

<p>Kolrun orker ikke tanken på å leve uten Are. Hun vet han er forgiftet. Hun vet ikke om han klarer seg.</p><p><em>Det var midt på natten, og vinden over Skarnsundet kjentes sur og kald. Kolrun hadde vekket Juta ved å hamre på døra hennes en stund før midnatt, og hastverket som syntes i ansiktet hennes hadde fått Juta til å hive klærne på seg i hast mens hun ropte småtausene våkne og ba dem få Runar i stallen og tørke svetten av ham. Nå, ute på Skarnsundet, mens Kolrun prøvde å samle seg og forsto at vinden drev dem fortere enn de kunne ha rodd, fikk hun ro på seg til å angre.</em></p>