Glimt Fra En Verden I Nød Av Eilif Torma

Eilif og jeg har vært gift i mer enn 50 år og ingen kjenner ham bedre enn meg! <br/><br/>Han ble født den 15.09.43, og vokste opp på Lille Frogner Hovedgård i Oslo. <br/><br/>Som 19 åring fikk han i 1963 tilbud om å avtjene deler av verneplikten i Israel/ Palestina. <br/><br/>Ved siden av Jusstudiene var han den første læreren i Ungdomsfengselet, og aktivt med i en kunstnergruppe i Oslo. <br/><br/>NEMI på Holmenkollen ble et nytt vendepunkt. Der møtte han Erling Dekke Næss (Zapata Shipping) som foredro om Livsplanlegging. Vi bestemte oss i fellesskap om å forsøke å dele livet inn i minst tre helt forskjellige faser. <br/><br/>Barn og økonomi bestemte første fasen. Eilif ledet finansavdelingen i Vesta Hygea. <br/><br/>Andre fasen var mer risikofylt. Eilif var medstifter av Advokatfirmaet Selmer, som vokste til å bli blant Norges aller største. Eilif var styreleder i flere store norske bedrifter. <br/><br/>De virkelige utfordringene kom når han meldte seg som frivillig til Norges Røde kors. <br/>Etter opplæring hos det svenske forsvaret dro han til krigen på Balkan i. Bosatt i Zagreb jobbet han for den svenske admiralen Sten Svedlund. Målet var at Eilif skulle arbeide som delegasjonsleder i land med konflikt og katastrofer. <br/><br/>Dette ble starten på en lang og dramatisk tid. Jeg «hang meg på» når jeg kunne: <br/>Midtøsten, der vi bodde i Beirut og hadde fokus på Syria, Palestina og Israel. <br/>Under Kosovo-krigen ble Eilif leder for et større feltsykehus i Makedonia. <br/><br/>Deretter ble det Afrika i over 20 år. Vi fant vårt sydhavsparadis, som ble et lite strandhotell. Vårt «Faulty Towers»! Nå er vi trygt tilbake på Frogner. <br/><br/>God lesing, og en stor klem til «Forfatteren» Eilif<br/><br/>Harriet Hetland<br/><br/><br/>Bildet på forsiden er av Fatima. En 14 år gammel jente fra Bejastammen i fjellene i Nord Sudan. Hun er blitt mor og sitter i en kvisthytte, et «kvinnehus». Gullringen i nesen viser status som gift kvinne og er et symbol på at mannen har «kontroll». Arrene på kinnene er en skikk fra slavetiden for å gjøre kvinnene lite attraktive. Gjennom tiden er dette blitt stammemerker som bæres med stolthet.<br/><br/>«Plutselig, som i et glimt, skjøt en solstråle inn i den dunkle hytta. <br/>Hun så på meg!